Anne Livø Haug

Kjære Anne... Eller får jeg si mor For det var den rollen du hadde i mitt liv som mange andres. Et sterkt menneske som stilte opp for andre, til tross for at du også trengte å bli stilt opp for. Jeg var ikke der for deg. Jeg visste ikke. Nå er det for seint. For seint til å gi en klem. For seint til å motta råd og refleksjoner. Livet er kort. Du lærte meg det. Du, jeg, fyrstekake, halv sur kaffe med Raga i bakgrunnen.. Den gangen mitt liv holdt på å tippe over så var du der, men jeg returnerte det ikke. Hadde jeg visst, hadde jeg vært der for å snakke med deg om verden og alt utenfor. Unnskyld, mor... Jeg var ikke der da du trengte noen som mest. Jeg håper du får fred nå. Jeg håper du og Øyvind kjekler om hester der dere er. Og jeg håper du vinner diskusjonen.. Glad i deg mor.